Kjernebiter, grønnfink og kjøttmeis i Piip-Show - ALLE PÅ ET BRETT: Kjernebiteren er en stor kar sammenlignet med grønnfink og kjøttmeis. - Foto: Magne Klann og Lars Aurtande / NRK

ALLE PÅ ET BRETT: Kjernebiteren er en stor kar sammenlignet med grønnfink og kjøttmeis.

Foto: Magne Klann og Lars Aurtande / NRK

Hvem er hvem i Piip-Show?

Alle fuglene kringkastes nå direkte på et brett. Se hvilke fugler som er stamgjester på fôringsplassen!

Mange av vinterskogens innvånere ser på fôringsplasser som et kjærkomment kosttilskudd. Selv når det våres og snøen forsvinner, vil mange fortsatt la seg friste av en rask snack og litt selskap.

Og hvem vet, kanskje det er her de vil møte sin utkårede?

Våren 2014 sender NRK direkte fra et svært unikt fuglebrett. Se Piip-Show!

Et tyvetalls ulike typer kan tenkes å legge turen innom Piip-Show eller hagen din de nærmeste ukene. Mange av dem slekter på hverandre, og deler derfor en del fysiske særegenheter og personlighetstrekk. De er alle unike på hver sin måte.

Klikker du på lenkene under kan du lese mer, se og høre fugleneMiljølære.no.

Blåmeis i Piip-Show - BLÅMEIS: Vår lille nette favoritt i Piip-Show er en kvikk, men ganske fortrolig fugl. - Foto: Magne Klann og Lars Aurtande /

BLÅMEIS: Vår lille nette favoritt i Piip-Show er en kvikk, men ganske fortrolig fugl.

Foto: Magne Klann og Lars Aurtande

De kvikke meisene

De mest stabile stamgjestene er meisene. De er høylydte og snakkesalige, og strutter av fart og energi. De er representert med flere arter, som alle har den kvikke personligheten til felles. Blåmeis og kjøttmeis er begge prangende av utseende, med grønn rygg og gul mage med sort lengdestripe midt på.

Kjøttmeisen er den største av de to, og har fått navnet sitt fordi den i gamle dager ofte ble funnet hakkende etter fett, for eksempel på juleskinka som hang ute til tørk. Det er lettest å skille kjøttmeis og blåmeis på ansiktsuttrykket:

Kjøttmeisen har et litt troskyldig mørkt øye i det hvite ansiktet innrammet av sort, mens blåmeisen har streng eyeliner og blå caps.

Løvmeis er også en fast gjest her, men er mer diskret av utseende, med gråhvit buk og brun rygg. Løvmeis er litt sær i valg av levested og liker best naturtyper det blir stadig mindre av. Det blir derfor færre av den, både her hjemme og i resten av Europa.

Spettmeis i Piip-Show - SPETTMEIS: Den mest akrobatiske fuglen i Norge kan virke ganske så sjef på brettet. - Foto: Magne Klann og Lars Aurtande /

SPETTMEIS: Den mest akrobatiske fuglen i Norge kan virke ganske så sjef på brettet.

Foto: Magne Klann og Lars Aurtande

Storsjarmør eller skurk?

Spettmeisen er en storsjarmør som kommer susende inn på arenaen iført sort bandittmaske. Den snapper med seg et par solsikkefrø som den enten tar med seg til et rolig sted for å hakke åpne i ro og mak med sitt lange, meiselformede nebb, eller den gjemmer dem i barksprekker så den kan kose seg med dem senere.

Spettmeisen er verken en spett eller en meis, men tilhører sin egen familie – spettmeisene. Den er viden kjent for sin evne til å klatre nedover trestammer med hodet først, et triks den er alene om blant Norges fuglearter.

Meisenes fetter fra de dype barskoger, svartmeisen, har blitt observert nesten daglig i det siste. Den likner ganske mye på kjøttmeisen, med hvitt kinn og hvit nakkeflekk, men svartmeisen er mindre av vekst, har hvit i stedet for gul underside, og grå - ikke grønn - rygg. Som de andre meisene, er svartmeisen kvikk og rask av natur.

Se og bli sett!

Flaggspetten er en oppmerksomhetskrevende fugl som er vant til å være i vinden. Ofte sitter den helt i toppen av tørre trær, og nærmest vaier med sin trefargede fjærdrakt i rødt, hvitt og - tja, blåsort. Der oppe banker den gjerne hannen en trommevirvel med nebbet mot trestokken for å rope på damene. Når flaggspetten tar turen ned i baren, er det for å få litt avveksling i den ellers så ensidige kongledietten.

Skjæra er så stor og grådig, at den ofte utestenges fra utesteder som dette. I praksis skjer det som oftest ved hjelp av hønsenetting. Den nøyer seg ikke med et og et frø, som de fleste andre av gjestene her, men kan skuffe innpå store munnfuller av gangen. Skjæra er svart og hvit, med en lang hale som i sollys skinner i purpur, blått og grønt. Mange synes skjære kan være vanskelig å skille fra kråke, men kråka er grå og svart, dobbelt så stor og har kortere halestjert.

Rødstrupen er en en skikkelig morgenfugl som ofte er den første som begynner å synge om morgenen, gjerne før det blir lyst. Den er en trekkfugl, men noen få modige hanner drister seg til å overvintre, i håp om å ha hekkeplassen klar til damene kommer fra syden. Rødstrupene er da innom fuglebrettet, selv om det strengt tatt er insekter de håper å finne på menyen. Rødstrupen er i likhet med både bokfink og dompap rød på brystet, men rødstrupen har til forskjell fra de andre, lys mage og jevnt farget brun overside.

Grønnfink i Piip-Show - GRØNNFINK: Godmodige og tallrike – ses ofte i flokker på bakken og på greiner nær fuglebrettet. - Foto: Magne Klann og Lars Aurtande /

GRØNNFINK: Godmodige og tallrike – ses ofte i flokker på bakken og på greiner nær fuglebrettet.

Foto: Magne Klann og Lars Aurtande
Godmodige finker

Finkene er spurvestore, litt lubne og godmodige av gemytt. Men de er sosiale dyr som kan krangle litt seg i mellom hvis de synes noen i flokken tar seg til rette i matfatet. De tilhører familien med de tykkeste nebbene, perfekte til å knuse gjenstridige frøskall med.

Den mest berømte blant finkene er nok dompapen, med sitt vakre blodrøde bryst og glinsende sorte hode. Det er hannen som har disse tegningene, som visstnok skal likne på drakten til en form for prester i gamle dager, som dompapen har fått navnet sitt fra. Hunnen ser nesten ut som hannen, men er i stedet fløyelsbeige på brystet.

Grønnfinken er den mest tallrike av finkene i Piip-Show sitt nabolag. Hannene er ganske friskt grønne, mens hunner og ungfugler er jevnt brungrønne. Det de alle har til felles, og som er det beste kjennetegnet på grønnfinken også på langt hold, er den gule, langsgårende stripen på vingen.

Bokfinken er en trekkfugl som overvintrer på Kontinentet. Men den er blant de tidligste trekkfuglene og ankommer allerede i mars. Bokfinkene tar seg gjerne en matbit før den setter seg til å synge sin imponerende og veldig vårstemningsskapende trille.

Hannen er rød på undersiden og kan derfor forveksles med dompapen, men bokfinken er mer burgunderrød i fargen, har blågrått hode, grønn rygg og to store hvite felter på vingene. Som hos de fleste andre finker ser også hunnen av bokfink ut som en svarthvit-utgave av sin fargesprakende bedre halvdel.

Kjøttmeis hunn og hann i Piip-Show - KJØTTMEIS: Hunnen til venstre har en smalere stripe på brystet enn hannen til høyre.NRK

KJØTTMEIS: Hunnen til venstre har en smalere stripe på brystet enn hannen til høyre.

Foto: NRK
Løvmeis i Piip-Show - LØVMEIS: Litt anonym, men svært så koselig – og dessverre litt for sjelden. - Foto: Magne Klann og Lars Aurtande / NRK

LØVMEIS: Litt anonym, men svært så koselig – og dessverre litt for sjelden.

Foto: Magne Klann og Lars Aurtande / NRK

Fargerike gjester

Kjernebiteren er kraftpluggen blant finkene. Den har et ekstremt kraftig nebb som kan knuse kirsebærsteiner. Det er ingenting på menyen her som krever slike nøtteknekkende evner, men åpningen av solsikkefrø går i hvert fall som en lek.

Kjernebiteren er svært sky og trives best i toppen av digre løvtreær. Men en gang i blant våger den seg ned på Sjekkeplassen. Foruten det kraftige nebbet og det store hodet, kjenner du kjernebiteren igjen på den fløyelsbrune fjærdrakten, den sorte hakelappen og det brede beige vingebåndet.

Gråsisiken er minstemann på brettet. Den er i slekt med finkene, men er plassert i en egen undergruppe, sisikene. Gråsisiken overvintrer i lavlandet, men kommer til å trekke opp i fjellene ganske snart. Den har et veldig lite finkenebb som gjør at den spesialiserer seg på mindre frøsorter, selv om den også tar solsikkefrø om det kniper. Fjærdrakten til gråsisiken er tett skravert i gråbrune streker, den har en søt liten sort hakelapp og en rød flekk i pannen.

Svarttrosten kan nok tenkes å stikke innom når som helst. Du kjenner den lett igjen på at den er mer enn dobbelt så stor som en fink og enten helt sort (hannene) eller sjokoladebrune (hunner og unge hanner). Svarttrosten er kanskje den fuglearten i hele Kongeriket som synger penest. Du kan kanskje høre den hvis du skrur volumet på PCen skikkelig høyt?

Huslige kjenninger

Gråspurvene er de mest huslige og hjemmekjære av alle landets fugler. Men Piip-Shows sjekkeplass ligger litt for langt av lei til at vi kan vente å se gråspurvene her. I stedet kan vi se dens provinsielle fillefetter, gulspurven.

Den streifer rundt i jordbrukslandskapet i store flokker på jakt etter spillkorn. Gulspurven er stor som finkene, og med nesten like tykt nebb, men skiller seg ut på å være slankere om midjen og distinkt streket i brunt over det meste av kroppen.

Den kan i så måte minne litt om en diger gråsisik, men gulspurven er alltid blek – ikke sort – om nebbet. Grunntonen i fjærdrakten varierer fra sitrongult hos de gamle hannene til mer gråhvitt med et svakt gulskjær hos de unge hunnene.

Gulspurvens sang er en karakteristisk, gjentagende strofe: "1-2-3-4-5-6-syyyyyv", men det er bare unntaksvis den synger ved matfatet.